Sesongstart!

På lørdag ble det sesongstart med 5 km Parkrun i Nansenparken på Fornebu!


Sesongens første konkurranse er alltid litt skrekkblandet fryd; hvordan står det egentlig til med grunnformen og hva kan man grave fram av konkurransegir? Grunnformen har man jo en viss kontroll på, og den visste jeg var grei. Ikke noe tipp topp akkurat, men jeg har fått trent godt de siste 4-5 ukene nå etter covid. Nå er jo ikke 4-5 uker veldig lenge, og særlig ikke når jeg begynte helt på null. I tillegg hadde jeg en skikkelig crappy intervalløkt på torsdagen, der jeg bare såvidt greide å holde 5 blank tempo. Mens intervalløkta på tirsdag, og de to i forrige uke, var noe mer oppløftende. Så grunnformen var altså grei nok, uten noen forhåpninger om at jeg var i ferd med å nå noe som helst toppform. Jeg har også økt mengden de siste to ukene, nå er jeg tilbake på rundt sju mil i uka igjen, etter to litt lave uker der jeg fokuserte på å øke intervalløktene. Så, jeg var ikke stinn av overskudd - eller selvtillit.

Nå høres det unektelig ut som jeg skal forsøke å bortforklare et elendig resultat. Det var ikke det jeg tenkte, men det er kanskje sant likevel? Men altså, etter å ha løpt intervallene på fem blank tempo på torsdag, tenkte jeg at det fort kunne bli samme bedrøvelige greia to dager senere. Så, målet mitt var først og fremst å få en 5 km konkurranse med litt tempo og trøkk, og helst sub 25 - det justerte jeg litt ned før start til sub 24. Vet ikke helt hvorfor, kanskje jeg fokuserte mer på tempoet jeg har holdt på de øvrige intervalløktene? Samtidig er løypa i Nansenparken lenger enn 5 km, klokka mi (og andre jeg har snakket med der) piper 150-200 m før mål. Så målet var vel litt sånn “tenk på et tall”. Skikkelig sesongstart altså!

Starten går og de foran oss beiner avgårde, jeg ser ned på klokka at det står 4:00 fart og tenker at det kan du bare glemme. Så justerer jeg meg til rundt 4:30. Planen min var å åpne rolig, og øke tempoet litt etter litt. Det fremstår unektelig litt dumt å starte på 4 blank da. Nå fikk jeg roet ned tidlig nok, men selv 4:30 tempo var raskere enn jeg hadde planlagt. Etter å ha løpt den første korte runden lå jeg på hjul bak Marita. Hun skulle hvertfall ta det rolig sa hun før start, hun hadde absolutt ikke troa på noe tempo.

Den første av de tre store rundene holdt jeg meg rett bak tror jeg, men så på neste runde merker jeg at hun siger fra meg. Dette er samtidig med at jeg ser at jeg holder ganske jevne kmtider, det går gradvis litt fortere. Jeg tenker at jeg må ikke slippe den ryggen, for det er mye lettere å løpe med noen. Men, uten at hun legger inn noe ekstra gir, eller at jeg sliter, så blir avstanden bare større og større.

På den nest siste runden er det over et halv minutt frem tror jeg, og det anser jeg som svært lite sannsynlig at jeg kan hente inn. Da må hun gå på en smell, for hos meg har jeg ikke funnet noe lager av energi. Jeg forsøker å fokusere på at 4:30 tempo er mye bedre enn det jeg fryktet i dag, og at jeg i tillegg har holdt jevn flyt. I bakken opp før mål, på den nest siste runden, kommer jeg på at ingen har løpt forbi meg heller! Da har jeg lyktes med en ting til! Jeg prøver å ta meg med alle disse positive tingene inn i den siste runden, men det er bare ingen hjemme. Det nytter ikke å få beina til å fly i dag, det er bare sirup og tungt. Jeg kan fortsatt se Marita, men nå er avstanden økt med enda noen sekunder, og da jeg løper på Forneburingen for siste gang er hun så langt foran at jeg ikke ser henne mer. Jeg runder endelig siste sving inn i Nansenparken og tar fatt på de siste 3-400 meterne. Her er det litt stigning, og selv om jeg forsøker å mobilisere på siste giret så skjer det absolutt ingenting. Det går bare jevnt og trutt, på samme gir som jeg har løpt hele veien. Klokka piper på 5 km halvveis opp i bakken og jeg tenker bare “hold trøkket" og “litt til”. Endelig kommer jeg til siste svingen før broa og kan løpe i mål.

Det ble egentlig et ganske rart løp. Jeg løp raskere enn jeg forventet, og jeg var egentlig fornøyd etterpå. Men, når jeg ser på pulskurven i etterkant ser jeg jo at her er det noe som mangler. Pulsen har vært lavere enn normalt for konkurranse, totalt 9 min på terskel og resten er under. Jeg følte jo ikke at det var mulig å presse på noe mer, så her er det åpenbart ikke kontakt mellom tanke og bein! Det er jeg ikke fornøyd med, men samtidig vet jeg at det trengs et par konkurranser før jeg har kobla alt sammen igjen. Og, da er det jo perfekt med sånne uformelle løp som Parkrun og SRM, jeg håper virkelig det blir SRM i år! De var jo stammen i 2019 sesongen min.

Tida mi ble 23:32, som er min svakeste tid der. Jeg skal ta sekundene tilbake i løpet av våren! Marita, som løp der en gang i høst, fikk bestetid nå og var superfornøyd. Hun hadde følt seg helt elendig før start, og vurderte ikke løpe i det hele tatt fordi hun ikke trodde hun kunne fullføre engang:-) Mens jeg følte meg egentlig ganske bra før start. Så vet du det; ikke stol på følelsen før løp!

Bli med på parkrun du også! Supert supplement i treninga, og fint å teste formen i ny og ne. Hyggelig arrangment, uformelt og enkelt. Det fins et på Tøyen - og snart kommer et nytt på Ekeberg. Det fins også i Trondheim, Bergen og Stavanger.