De sier det er et perseløp. At løypa er flat og fin - og altså rekordrask

Jeg har stilt meg tvilende til akkurat det. Sagt at de gode tidene skyldes andre ting, som at temperaturen i oktober er perfekt for gode tider, og at en sent i sesongen har konkurrert seg i form. Men jeg har altså ikke selv deltatt i dette løpet, så jeg har forsøkt å ikke være for bombastisk. I år fikk jeg endelig selv meldt meg på dette sagnomsuste løpet. Med en gode dose skepsis til alt dette persestyret og superraske løypegreiene.

Til sammenligning, Sentrumsløpet har 85 høydemeter og 10 for Grete har 52 m. Jeg bare nevner det. Men, det kan jo være en rask løype likevel selvsagt.

Hytteplanmila mi

Jeg krasjet på sofaen etter jobb på fredag. Kroppen var helt utkjørt, og jeg kunne "ikke kjenne" beina mine, de bare forsvant. Så, etter å ha fått sendt den ene ungen til drømmeland tok jeg rett og slett kvelden samtidig med den eldste kidden. Etter 11-12 timer i senga våknet jeg med en følelse av å "brygge på noe". Jeg hater å brygge på noe. Ikke er jeg glad i øl heller. Det kjentes i alle fall ganske likt ut som det gjorde før 10 for Grete - og det resulterte i en middelmådig 10 km og en hel dag, eller var det to?, i senga. Så, jeg tenkte det sikkert var lurt å ikke løpe hytteplanmila akkurat i dag. Jeg har ikke tid til å bli syk nå. Ikke at jeg hadde det etter 10 for Grete heller, men gjort er gjort. Men, etter å ha kreket meg ut av senga og spist litt, følte jeg meg bedre. Så sendte Siw-Mette melding om når transporten ut skulle gå - og jeg skrev at jeg var litt på vippen. Egentlig var jeg ikke på vippen i det hele tatt, jeg hadde bestemt meg for DNS.

Meeen, jeg har jo ikke videre lyst på en DNS heller, og da poden på 8 år var villig til å bli med for å jakte pokemons og heie på mor, bråbestemte jeg meg for å være med likevel. OK, en fin tempoøkt er bra trening. Ikke full trøkk, men sånn 90% trøkk. Ikke sant?? Så, på 15 min var den gamle kjerringa i løpetøyet og sekken pakket. Og plutselig var vi på vei til Hytteplanland med Siw-Mette og Lars. Med uklare ambisjoner. Og veldig lave forhåpninger. Som vanlig altså. Det hele ligna skrekkelig mye på Siri før Sommernattsløpet. Som viste seg å gå veldig fint. Prøvde å ikke tenke for mye på akkurat det, siden jeg helst ikke ville ha ambisjoner når formen var som den var. Utrolig mange motstridende og håpløse tanker som svirrer gjennom hodet !

Jeg løp noen km i løypa i oppvarminga, og fikk sett de første to km - da vi kom med bil så vi den siste km - så jeg manglet bare de sju i midten. Det er dette som kalles å ha kontroll hvis du lurte.

Det var perfekt høstvær, temperaturen var kanskje rundt 5 grader, litt regn i lufta og trærne var kledd i høstfarger. Det var rett og slett helt nydelig og perfekt for rask løping. Og beina fungerte fint under oppvarminga, og jeg kjente heller ikke til noe av "brygger på" greiene jeg kjente da jeg våknet. Så, jeg stilte meg opp et stykke bak "45 min ballongen", og litt foran "47:30 ballongen". Det var et svært hav av folk, og feltet var skikkelig tettpakket. Fant ingen kjente der. Feltet skled etterhvert ganske sakte avgårde, det hadde ikke gjort noe om de hadde stilt opp ballongførerne med litt mer mellomrom egentlig. Men farten kom ganske raskt i riktig marsjfart, selv om det var trangt. Folk på Hyttepanmila virker å ha litt mer kontroll på egen form enn 10 for Grete deltakerne. Dessuten er traseen breiere, og det er ikke en sving rett etter start. Sånt hjelper jo også åpenbart. Det gikk litt nedover den første kilometern, og her burde farten min nok ha vært litt høyere - men det var ikke lett å løpe forbi heller. Folk og fe overalt. Etter ca 2 km begynte det å bli litt mer plass å løpe på, og selv om jeg stadig løp forbi andre løpere, seig de der fartsholderne litt i fra. Jeg hadde som mål å ligge på halen til fartsholderne, men halen ble stadig lenger frem siden løpere stadig datt av halen. Da km passering nr 3 plutselig var 20 sekunder dårligere en den første og andre, med masse forbiløping ble jeg litt betenkt. Sub 47 virket som et passende mål da, for jeg regnet egentlig med at jeg kom til å fortsette trenden.

Men, så skjedde det noe med meg. Jeg økte tempoet litt, fikk fartsholderne litt nærmere meg og kontakt med halen. Det er også ganske oppløftende å drive å løpe lett forbi andre. Jeg slutter aldri å forundre meg over hvor mange som må justere tempoet tidlig i løpet.

Det føltes som det gikk ganske greit, km tiden gikk litt ned og pulsen var grei. Terrenget var relativt flatt, noen små kneiker her og der - men relativt lettløpt. Syns også det var kult at landskapet var så åpent, slik at man kunne se hele den lange rekken av løpere foran buktet seg frem.

Jeg passerte 5 km på 22:27 (egen klokke) og fikk plutselig troa på 45 min. Pulsen var innenfor kontroll. Jeg fokuserte på fire ting: Kjappe steg (høy frekvens), fraspark med leggene, oppreist i overkroppen og gode armbevegelser. Jeg glemte å fokusere på pusten! Kanskje greie man kun fire ting?? Jeg klarte også å snakke ganske positivt til meg selv. Dette går fint Siri. Du har ikke vondt et eneste sted. Lett og fin nå.

Så kilometerne nesten fløy avgårde på de rette strekningene. Aller finest syns jeg det var mellom km 7 og 9, høstfargene og landskapet var balsam for sjelen min i dag. Og det var helt greit å nærme seg mål. Da jeg passerte 9 km tenkte jeg at jeg fikk gi jernet skikkelig nå på de siste rette og fine strekkene før bakken.

Poden og Siw-Mette heia entusiastisk på den siste flata og ga meg ny energi. Jeg var fornøyd med meg selv, følte jeg hadde disponert godt og løpt fornuftig. Så på klokka flere ganger den siste kilometeren og registrerte at sub 45 kunne faktisk gå. Jeg gikk på bakken med alt jeg hadde igjen, og fikk en liten knekk halvveis da jeg innså at jeg hadde startet litt hardt nederst. Men, jeg kom meg da opp uten problemer- det er bare barnematen av en bakke sammenlignet med de siste 100 m av Oslos bratteste.

Tida i mål ble 44:55, som er den beste tida jeg har på 10 km på norsk jord, men et halvt minutt bak persen fra London. Jeg hadde uansett ingen forhåpninger om pers, men syns sub 45 var skikkelig godkjent i dag. Så godt som perfekt splitt med 22:27 og 22:28! Selv om km tiden varierte litt underveis mener jeg dette vitner om et jevnt løp. Tar med meg masse selvtillit fra dette. Kanskje gjør jeg noe riktig i treningsarbeidet likevel?

Ryggen har vært ganske bra de siste to ukene. Rulling og yoga gjør susen, i hvert fall hvis jeg også husker å senke skuldrene og puste med magen på jobb. Det er ikke alltid like lett.

Hva jeg syns om Hytteplanmila?

Bra arrangment, fin løype og utrolig mange hyggelige funksjonærer! Bra fartsholdere, profft opplegg. Medaljen var flott, guttungen satte stor pris på boller og saft - jeg fikk gjort et skokupp i teltet utenfor hallen. "Alle" er der, veldig gøy å treffe så mange i løpemiljøet på samme sted. Hva mer kan man ønske seg? Jo, jeg kan i alle fall ønske meg litt mer plass i feltet. De hadde delt av med plastbånd før hver fartsholder. Det hadde ikke gjort noe om det var litt åpenrom før neste "pulje" eller bås begynte. At det er temmelig mange som stiller seg i en bås de ikke greier å følge er ikke arrangørens feil - i 45 min båsen følte jeg at det kanskje bare var 10-20% igjen av den opprinnelige gjengen da vi kom til pulsbakken før mål. Noen kan selvsagt ha dratt i fra også. Det er selvsagt helt greit å bomme på formen, men det er da veldig mange som gjør det?

Sesongen er på ingen måte over, om to uker er det 3 sjøers (halvmaraton) og om tre uker har jeg en slags plan om å løpe Nice Marathon. Jeg skal bare løpe 30-35 km i morgen først, før jeg bestemmer meg 100%.

Featured